Rådgiving og informasjonsvirksomhet for privat, offentlig og frivillig sektor.

• Nettsteder
• Nettredaktør
• Tekstforfatter
• Språkvask
• Opplæring

Sammenbruddet i den dualistiske og mekanistiske forståelsen ble innledet i det 20. århundres første tiår, da vi hadde utviklet metoder og instrumenter som kunne observere materien så vel på atom- som på galaksenivå. Både mikro- og makroverden, avdekket ved kvantefysikk og kosmologi, viste at mange av vitenskapens erkjennelser sto for fall. Tid og rom var ikke lenger absolutter, fysiske objekter kunne like gjerne oppfattes som energiskyer, og loven om årsak og virkning ble et tilsynelatende spill av muligheter. Vi skal kort nevne noen av iakttakelsene fra som undergravde den dualistisk-mekanistiske forståelsen:

• Tomhet. Materie viste seg å være forbløffende tom:
  • Et atom består av 99,99999999 % tomrom¹. Grunnen til at materie likevel føles «fast», er at partiklene roterer hurtig rundt atomets kjerne.
  • Den samlete observerbare massen i universet utgjør mindre enn 5 % av sannsynlig volum. De resterende 95 % er matematiske størrelser for noe vi ikke aner hva er. Vi har gitt dette «noe» navnene «mørk materie» og «mørk energi».
• Både -og. Den dualistiske forståelsen av naturen viste seg å ha begrenset gyldighet:
  • På sub-atomisk nivå oppviser naturen både bølge- og partikkelnatur. Naturens minste byggeklosser er altså både materie og energi.
  • Tid og rom er ikke atskilte, men utgjør et romtid-kontinuum der tyngdekraften er en krumning i denne geometrien.
  • Energi og materie er av samme natur. E=mc2.
• Usikkerhet. Materiens minste bestanddeler (partikler) lot seg ikke observere på kjent vis:
  • Partikler kunne oppstå og forsvinne tilsynelatende tilfeldig.
  • En nøyaktig måling av partikkelens posisjon gir uskarp måling av dens bevegelse – og omvendt².
• Sammenfiltring.
  • Observatøren påvirker det observerte.
  • Materien oppviser bølge- eller partikkelnatur avhengig av om den blir observert eller ikke.
  • To partikler som samvirker med hverandre, gjør det uansett avstand. Sammenfiltringen er altså ikke-lokal.
• Bevissthet. Selv naturens minste byggeklosser oppviser en forbløffende evne til aktiv handling, ikke bare i form av tiltrekning-frastøtning, men også til kompleks samordning og organisering.

Disse og andre ubestridelige observasjoner har snudd opp ned på vitenskapelig erkjennelse, da den mekanistisk-dualistiske verdensoppfattelsen kommer til kort: Materie er altså ikke-lokalt forbundet, og observatøren påvirker det observerte. Det faste punkt finnes ikke, naturen ser ikke ut til å følge vanlige årsakslover.

Samtidig har såkalte psi-fenomener, eller parapsykologiske opplevelser, blitt stadig bedre dokumentert under kontrollerte forsøk. Disse hendelsene handler om bevissthetspåvirkning uten en kjent overføringsmekanisme. Eksempler er:

• Telepati, altså tanke- og bildeoverføring ved fjernkontakt.
• Klarsyn, altså persepsjon utenom sansene.
• Prekognisjon og forutanelse hos mennesker og dyr.
• Nær-døden-opplevelser, der «bevisstløse» mennesker kan redegjøre for hendelser i en periode uten påviselig hjerneaktivitet.
• Telesomati, der forbønn og healing har påviselig effekt på pasientens tilstand.
• Psykokinese, altså sinnets påvirkning av materie.

Vitenskap og filosofi fremkaster en rekke hypoteser som kan forklare ikke-fysiske sammenhenger mellom ulike sinn og mellom sinn og materie.

• Multivers: Vårt univers kan være ett av mange, forbundet via sorte hull, som da representerer en snarvei gjennom romtiden.
• Strengteorien: Alt er små energistrenger, og strengens vibrasjon bestemmer materiens egenskap. Disse strengene, langt mindre enn partikler, er selve romtidens «grunnstoff», og utgjør dermed alt som fins.
• Aktiv informasjon: Det eksisterer et ikke-lokalt «informasjonslag» som aktivt informerer energi og materie. Dette utgjør også forbindelsen mellom bevissthet og materie³.

Systemteoretikeren Erwin Lazlo forklarer dette «informasjonslaget» som et fundamentalt og naturlig felt av virtuell energi i kvantevakuumet, altså i tomheten⁴. Han kaller det for psi-feltet, et naturlig medium for lagring og formidling av informasjon i kosmos. Her lagres alt som finner sted og informerer alt som skal finne sted. Dette, mener han, kan forklare både partiklenes ikke-lokale sammenfiltring, så vel som parapsykologiske fenomener.

Fysikeren David Bohm beskrev et kvantepotensial som informerer materien slik en radar leder et skip: Radarinformasjonen styrer ikke skipet, men inn-formerer den konkrete maskinen mot en trygg havn⁵.

David Bohm er spesielt relevant, ettersom han pleiet omgang med Jiddu Krishnamurti, en av Indias mest innflytelsesrike filosofer. Selv om Krishnamurti avviste enhver lære eller metode, snakket og skrev han i mer enn 60 år om filosofiske og eksistensielle emner. David Bohm leste et utdrag av Krishnamurtis taler der han hevdet at observatøren og det observerte var ett. Bohm, som var kvantefysiker og en av Einsteins medarbeidere, gjenkjente umiddelbart de ubegripelige effektene av det berømte dobbeltspalte-eksperimentet, der resultatet påvirkes av om prosessen blir observert eller ikke⁶. Denne forbløffende forbindelsen mellom observatøren og det observerte snakket altså denne mannen om som den mest selvfølgelige innsikt. Bohm tok kontakt, og innledet et livslangt samarbeid i form av dialoger som både ble transkribert og filmet.

Bohm opplevde altså et felt av mening og informasjon som innebygd i naturen – dypere virkelighetslag som Krishnamurti hevdet var tilgjengelig bortenfor tankene. I følge Krishnamurti åpnet tankens opphør for en annen funksjon som faktisk muterer hjernens struktur. Denne innsikten foregriper det som senere er blitt kjent som nevroplastisitet.

Bohm beskjeftiget seg med dette informasjonslaget også gjennom konkret bearbeiding av det han oppfattet som et mellommenneskelig «meningsfelt». Mening, tenkte han seg, kunne oppfattes som et felt av former. Han var fast i troen på at «en endring i mening er en endring i væren», og han så at sosiale reformer bare kunne oppnås gjennom allmenne meningsendringer. Han utviklet det som ble kalt Bohmsk dialog, en fri utveksling av ideer og informasjon med potensial til å frigjøre menneskets kreativitet⁷. For ham var dette veien til delt bevissthet, en tilstand mange såkalte primitive samfunn vektlegger, og som ulike tiders mystikere beretter om.

Dualistisk bevissthet

Sammenbruddet i dualistisk, mekanistisk vitenskapsforståelse har ikke påvirket den allmenne materialismen i vesentlig grad. Fremdeles står oppfatningen av at materialismen er vitenskapelig fundert relativt sterkt. Ennå opplever vi virkeligheten gjennom delene, og spør oss altså om bevissthet påvirker materie. Spørsmålet uttrykker en ting-utstrakt-i-rommet-virkelighet, slik det gjenspeiles i ordene «allting» og «ingenting».

I dette dualistiske operativsystemet erfares bevissthet som noe vi besitter. Også dette forholdet gjenspeiles i språket: vi kan miste bevisstheten, noe som innebærer bortfall av mine sanseinntrykk, mine følelser og mine tanker. Om vi ved nitidig selvutvikling klarer å skrelle bort noe av bindingen til vår sosiale og biologiske pregning, står likevel opplevelsesstrømmen igjen som kjernen av en selv: Den oppleves ikke bare som min, den er meg. Hva skulle ellers utgjøre meg?

Bevissthet er altså subjektet, innsiden, og den manifesterte verden av objekter er der ute, på utsiden. Grensen mellom innsiden – jeget – og utsiden – verden – sammenfaller med hudlaget: Som barn lærer vi å identifisere oss med vår sosiale fremtreden, slik vi fremstår for andre og i speilet. Når barnet er mellom 18 og 22 måneder, er mønsteret lagt: Forsøk viser at barnet da, når det i speilet oppdager en klistrelapp i ansiktet, fører hånden mot huden for å fjerne den⁸. Barnet har opparbeidet en konseptuell forståelse av et avgrenset og isolert selv.

Materialismen ser bevissthet som et biprodukt av fysiske prosesser underlagt årsakslover som vi med tiden vil utrede. Det gir oss en deterministisk og kontrollert virkelighet, et vern mot kaos og tilfeldigheter. Og denne bevissthetstilstanden er funksjonell i og med at den holder oss i én og samme virkelighet, som rasjonelt manøvrerende vesener i en ordnet verden.

Gjennom meditasjon og andre kontemplative metoder kan vi innse at dette «operativsystemet» er overlevert oss, og at det holder oss i en virtuell, tankeskapt virkelighet. Derfor omtaler mange visdomstradisjoner vår hverdagsbevissthet som en drøm vi kan våkne opp av. For vi ser normalt ikke «det som er»; vi ser en verden skapt av sinnet gjennom selektiv filtrering av opplevelser, en verden der atskilte elementer har blitt valgt og arrangert for å passe våre forestillinger om tid, rom og årsakssammenheng.

I denne tilstanden er det kun opplevelser og informasjon som passer vårt sett av kategorier og konsepter som får tilgang til bevisstheten. Alt annet ignoreres, slik at vi faktisk ikke opplever det. Vårt sinn holder oss i den virkelighet som er preget i oss, men som ikke desto mindre er virtuell.

Innsikten kan oppleves som foruroligende, men anses som et uomgjengelig trinn mot en gradvis av-identifisering med det betingete, pregete sinnet.

Holisme

Når vi omtaler bevissthet og materie, befinner vi oss altså i en dualistisk verden av objekter og konsepter lokalisert i rom og tid, artikulert i et språk som springer ut av og bekrefter denne virkelighetsoppfatningen. Samtidig vet vi at kvantefysikk, kosmologi og visdomstradisjonene peker mot en tidløs enhet som innbefatter det formodete objektive selvet.

Kvantefysikerne som oppdaget den forunderlige mikroverden uttrykte med tiden stor ydmykhet. Max Planck uttalte at han anså bevissthet som grunnleggende, og materie som avledet fra denne. Wolfgang Pauli mente at fremtidens vitenskap verken ville karakterisere virkeligheten som «psykisk» eller «fysisk», men på sett og vis som begge – eller ingen. Og James Jeans uttalte at universet begynte å se mer ut som en stor tanke enn en ditto maskin. Den uforlignelige Albert Einstein uttalte at «Bare to ting er uendelige, universet og menneskets dumhet, og jeg er ikke sikker på det førstnevnte.»

Oppfinneren og fysikeren Nicolai Tesla opererte med et «opprinnelig medium» og sammenliknet det med det hinduistiske begrepet Akasha, den grunnleggende strukturen som alt liv oppstår fra og vender tilbake til. Erwin Lazlo samtykker: Hans anser psi-feltet som Akasha-feltet:
«Akasha er sanskrit og betyr «eter» - det vil si eterisk, subtilt stoff som gjennomstrømmer alt rom. (…) Akasha (…) er selve livmoren, det dype hulrommet som alt vi sanser strømmer ut fra og som alt skal tilbake til.⁹»

Vi ser at to grupper av visjonære, forskeren og mystikeren, ikke er så langt fra hverandre som vårt dualistiske sinn forutsetter. Tradisjonelt har mystikeren sett innover der forskeren ser ut. Mystikeren opplever subjektet der forskeren ser objekter. Mystikerens opplever væren, mens forskeren studerer bliven. Men som sitatene over antyder er ikke virkeligheten så enkel: en rekke mystikere har uttalt seg svært presist om materien, og mange forskere uttrykker mystiske erfaringer, i eller utenfor en religiøs kontekst.

Felles for dem begge er at de må rense sinnet for antakelser og bindinger for å bane vei til ny erkjennelse. For mystikeren innebærer dette en enhetstilstand som ikke skiller mellom bevissthetens innhold (form, materie) og bevissthet om innhold (væren, ånd). Det blir åpenbart at bevissthet ikke er et avgrenset fenomen i seg selv, men at det eksisterer i kraft av innholdet. Og likeledes at innholdet ikke er noe fenomen utenfor bevisstheten

En ladet tomhet

Det er altså like umulig å oppleve bevisstløshet som det er å oppleve innholdsløshet. I denne konteksten gir det ingen mening å si at bevissthet «alltid» eksisterer, da bevissthet er dens innhold. Hva er da det dypeste bevissthetsnivået? Tomhet. Men denne tomheten er også gjenstand for en årvåken bevissthet. Det er en ladet, energetisk tomhet.

I hjertesutraen utbryter bodhisattvaen Avalokiteshvara:
«Se her, Shariputra! Form er tomhet, og tomhet er form. Form er ikke noe annet enn tomhet, og tomhet er ikke noe annet enn form. Det som er form er tomhet, og det som er tomhet er form.¹⁰»

Utsagnet tolkes gjerne som en leksjon i direkte oppmerksomhet, der opplevelsene får stå uberørt av vårt tolknings- og begrepsapparat¹¹. Når dette apparatet er uvirksomt, oppheves bindingen til bevissthetsinnholdet. Rekken av opplevelser mister sin tiltrekningskraft på oppmerksomheten. De mange vitnesbyrd i skrift og i tale fra lek og lærd gjennom ulike tider vitner ganske samstemt om det som da gjenstår; en gjennomgripende fornemmelse av underliggende enhet. Det er ikke bare som prestasjonsfremmende verktøy at kontemplative teknikker vinner terreng i vårt individualistiske samfunn: Det som gir dem kraft ut over det rent operasjonelle, er at de avkrefter menneskets utkastethet; hjemløsheten som nærer alt fra utilfredshet til desperasjon.

Denne enhetsopplevelsen skiller ikke mellom ånd og materie, nettopp i kraft av dualitetens opphør. Bevissthet oppleves ikke som en ting i seg selv: Den kan ikke lokaliseres, defineres eller beskrives - utover selve innholdet. Bevissthet er ikke et objekt, men oppstår i kraft av - og synkront med - bevissthetsinnholdet. Uten innhold, ingen bevissthet. Bevissthet, væren, ånd oppleves som et potensial - eller en kapasitet - for alle former, alt innhold, mentale og fysiske. Tomhet er form.

Ettersom bevisstheten ikke fremstår som et objekt, vil en fristes til å definere det som et subjekt – en tilstedeværelse. Men en slik tolkning skjer fremdeles innenfor rammen av det dualistiske sinnet, der subjektet er objektets motsetning. Enhetstilstanden rommer intet slikt senter (innside), ei heller noen periferi (utside). Opplevelsesstrømmen oppstår og går til grunne uten en personlig «opplever»; alt i den samme tomheten vi kaller bevissthet. Form er tomhet.

Den greske mystikeren Plotinos uttrykte det slik:
«Bevisstheten er alltid uatskillelig fra det den er bevisst om. Ta gjenstanden for bevisstheten bort, og bevisstheten forsvinner med gjenstanden. Derfor: det vi søker (i den mystiske erfaring) kan ikke selv være alminnelig bevissthet, men noe som ikke selv er underlagt den dualitet som bevisstheten (altså den alminnelige dualistiske - min anmerkning) består av. Det som er før dualiteten må være noe som eksisterer hinsides bevisstheten.¹²"

Forening

Det dualistiske sinnet kan forstå tomhet som en slags underliggende struktur som forbinder alt. Østlige visdomstradisjoner forklarer det altså som Akasha, en allestedsnærværende eter eller tomhet. Akasha kan bare kjennes gjennom dets manifestasjoner, og Prana eller Chi er den manifesterende kraften som Akasha virker gjennom, som gjør Væren til Bliven. Det er Prana/Chi som viser seg i de fire universelle kreftene vi observerer; gravitasjon, elektromagnetisme og den sterke og svake kjernekraften. Denne subtile livsenergien transcenderer skillet mellom det subjektive og objektive, mellom materie og sinn.

Charlie Lutens, en av grunnleggerne av transcendental meditasjon, uttrykte at Prana/Chi i sin mest subtile form frembringer sinn eller bevissthet. Hele universet kan da sees om et osean av tanker. I dette oseanet eksisterer vi som virvler av individuelle tanker, men med mulighet for forening: for bortenfor materiens vibrasjoner, bortenfor bevegelse, er enheten¹³:

Figuren¹⁴ viser hvordan mystikerens erkjennelse kan overlappe forskerens. I likhet med vitenskapelige funn har mystiske opplevelser blitt observert, modellert og debattert, men i et atskillig lengre tidsrom.

Det interessante mulighetsfeltet som uttalelsene over peker mot er altså det overlappende feltet i figurens sentrum. I dette «bevissthetsområdet» oppleves både den vestlige og den østlige villfarelse: Den vestlige at kun materien er reell og den østlige at den er en illusjon. Posisjonert i dette «bevissthetsfeltet» evner mennesket å forene tilsynelatende motsetninger ved bruk av intuisjon, fornuft og helhetsopplevelse. Dette bevissthetsnivået kalles av Ken Wilber for «visjonslogisk¹⁵». Den dualistiske, rasjonelle analyse er erstattet av en holistisk, organisk tilnærming der følelser og kontekst tas med i betraktningen, og prosessen anses like betydningsfull som resultatet. Tenkingen omfatter det grekerne kalte gnosis, direkte intuitiv kunnskap om, eller kontakt med, virkeligheten.

Både mystisismen og vitenskapen peker mot en underliggende virkelighet der informasjon, alle opplevelser, fortid, nåtid og fremtid, eksisterer nå og alltid. Det er fra denne matrisen alle ting oppstår: fra partikler til galakser, og selvbevisst liv.

I "primitive" kulturer heter det at alt er ånd, er besjelet. Det er det samme som at alt er tilknyttet denne ene vibrerende kilde. Det er én bevissthet, ett felt, én kraft som gjennomstråler alt. Dette skjer ikke bare rundt deg; det skjer gjennom deg, som deg.

Forskeren som ser dypt inn i universet og mystikeren som ser dypt i seg selv, kommer til det samme: Øyet med hvilket vi ser det opprinnelige feltet, og øyet med hvilket feltet ser på oss, er ett og samme: Det du ser etter er det som ser.

1 Ulrik Heger: Verden er magisk, side 13. Arkania forlag 2007.
2 http://no.wikipedia.org/wiki/Heisenbergs_uskarphetsrelasjon
3 http://www.fdavidpeat.com/ideas/activeinfo.htm
4 Erwin Lazlo: Revolusjon i vitenskapen. Flux forlag 2003
5 http://www.fdavidpeat.com/bibliography/essays/fzmean.htm
6 Dersom en detektor måler hvilken spalte partiklene passerer gjennom, oppviser de partikkelstruktur. Uten denne målingen oppviser de bølgestuktur.
7 http://www.david-bohm.net/dialogue/
8 http://en.wikipedia.org/wiki/Mirror_test
9 Erwin Lazlo: Revolusjon i vitenskapen, side 81. Flux forlag 2003
10 http://www.lienet.priv.no/Hjertesu.htm
11 http://folk.uio.no/kea/bf/ktl/Dharma/Hjertesutraen.html
12 Ben Alex: Spiritualitet, side 143. Gnosis forlag 2009
13 http://www.maharishiphotos.com/lecture56.html
14 Dean Radin: Supernormal. Deepak Chopra Books 2013
15 http://cogweb.ucla.edu/CogSci/Walsh_on_Wilber_95.html